Ordvennlig

En stille reise til spennende stemninger

Bakoverlent fremgang

Jeg har det skremmende bra. Eller bare veldig bra. Så bra at jeg egentlig oser lykke. Men jeg må likevel avse kjelleren min et besøk. Bare for å sjekke ut forholda. Sjekke at den fortsatt er mørk og dyster. Og dyp.

En sjarmør av første klasse, med brist i selvbildet. Det skulle ikke vært mulig.

Evigheten skyter inn i øynene mine. Her er nøkkelen! Livsperspektiv. Stemmebåndet mitt har det kjempefint. Jeg drikker kald Cola fra stort glass med isbiter i seg. Musikken spiller og jeg blir så GLAD! Dagen skal komme og jeg skal rive i en latter med deg mens vi kjører avsted og strutter mot blendende sol. Tenk deg når sommeren virkelig kommer.. Det blir himmel og eleganse. Jeg skal seire som en panter. Innvendig uendelighet. Det er et vakkert liv. Jeg eksploderer av lys. Lux Aeterna.

Så tar vi Berlin. Husk meg. Jeg pleide å leve for musikk. Nei, for de meningsløse ordene. Om forestillingene om noe fjernt. Pantelånerens nese. Frekkhetens edelhet. Kjærlighetens hensynsløse kraft. Det finnes ingen kur. Hvis man ikke ønsker glede eller lykke. Hva ønsker man da? Jeg forstår det ikke. Uforståelig.

Reklamer

Livets fallgruve

Å fungere. Nå som det er så insanely fint vær og høst og craziness, tenker jeg at det ville være best å oppnå det optimale. Det hadde vært å bruke denne flotte dagen til å henge med sin bestevenn og være mindful om det under en bro ved et veldig hav eller noe. Likevel kan jeg ha det fint alene i hjemmet mitt.  Det er bare det at det er ikke det beste jeg kunne brukt en så fantastisk dag til. Men jeg har vennet meg til å godta at universet er hatefullt og at man bare må sette igang med å være blass og lakonisk om det. Jeg har funnet ut at å leve ut perversiteter og la de videreutvikle seg, er en fin måte å ignorere livet på.

Jeg hang litt med lærlingen etter jobb i dag. Han er en av få personer i hele verden jeg uironisk synes det er givende og gøy å henge med. Han er så dynamisk og nede med det. Ganske ulikt den gemene hop. Hadde det ikke vært for at lærlingen min har skaffa seg flicker og child-unit, så hadde jeg nok hengt mer med lærlingen og levd det glade liv.

Det hadde vært ypperlig for meg å bo i en by og være innlemmet i et sosialt nettverk. Et nettverk av freaks and geeks. Cosplayere og industrielle technopunkere. Det hadde vært så dynamisk, integrert og inspirerende. Livet, og også eksistens.

I would rather be alone together.

Fryktens finurlige fordel

I dag fikk jeg lære vikigheten av å ha frykt i livet sitt. Berettighet frykt gjør at man får brukt fryktkvoten man har i seg til en konkret frykt som er logisk og riktig. I steden for å skape egen frykt som ikke har rot i virkeligheten, men kanskje er dyrket frem av vrangforestillinger og denslags.

Har man, for eksempel, opplevd å støte på en elg i sin egen hage natterstid, vil det være naturlig å være var for dette i tiden fremover. En elg er stor og sterk og kan volde deg skade hvis du skulle være så uheldig å overraske den i din lille trange hage. Altså en berettiget frykt som hjernens fryktsentral kan bruke sine ressurser på. Det er nemlig viktig å stimulere fryktsenteret i hjernen. Frykter man ingenting, vil man etterhvert skape falsk frykt for å kompensere. Falsk frykt kan igjen i ytterste konsekvens etablere mentale lidelser. 

Norge er et ganske ufarlig land, sammenliknet med mange andre land i verden. Ta for eksempel Australia. Der er det mange farlige dyr som australiere har lært seg å hanskes med. De har etablert en naturlig frykt og respekt for disse farlige dyrene. De har også lært seg å følge visse forhåndsregler for å unngå at man setter seg selv i fare. Her i Norge er det helt andre typer farer som dominerer. Farer som vi kanskje ikke frykter nok. Som trafikkulykker og voldtekter. Vi er kanskje litt for ofte naive og tenker at det ikke er noen stor risiko for at det skal gå galt. Statistikken viser det stikk motsatte.

Frykt må til en viss grad stimuleres. Survival of the frightened. 

Livets sperregrense

Knytter bekjentskap med livets sperregrense. Kjenner såvidt vippepunktets følbare spenning. Ute av vakuum og nærmere livets tumult og dets eksistensielle lekegrind. Det er forløsende å slippe taket litt. Bare for en stakket stund. For å kjenne litt brus i sjel. Brusende livsbrak. Lytte møysommelig til livets bråk. Hverdagens brylkrem har tørket ut og vil ikke lenger fungere som sjelelig hjelp i en forløyet verden og på sørlandet. Visst er jeg glad og levende. Nesten for levende til tider. Forventningsfull og fremadstormende. Som en bille uten bopel. Jeg vil fiske fram en finurlig følelse som kan frigi meg fra fullheten som forfører meg.

Alt er naturligvis kritikkverdig og derfor også uavhengig av kritikk. Kritikkens kraft er død og det som står igjen er ekte og kan ikke brytes ned. Å bli mo i knær og sol i sinn. Virkelig vakker i hjertets røst som bare ønsker å realisere. Drømmer man ikke klarer å bli ordentlig kjent med. Hvordan skal man bruke all negativ energi til å vinne livet?

Stå fokusert

Det å skulle skrive om det å skrive, er kanskje et snodig paradoks. Likevel er det nok for øyeblikket det eneste jeg egentlig bryr meg om. Det er det eneste jeg kan skrive om akkurat nå. For det er nemlig viktig å bry seg om det man skriver. Ha følelser innenfor det man har lyst til å skrive om. For lyst må man jo ha. Det er i hvert fall et rimelig fint sted å begynne en spennende skrivereise.

For min del er det bare trangen til å skrive, og ønsket om å skrive noe som er bra, som inspirerer meg til å skrive. Oftest er det bare nærmest vrøvlende ord som faller på plass foran synsfeltet mitt. Det er egentlig ganske så modig gjort å bare hoppe uti i noe så vulgært som å skrive om det å skrive. Det handler vel kanskje mest om å komme inn i en fin form for skriverutine.

Handling er noe jeg tenker lite på. Slik er det også når jeg leser bøker. Jeg er opptatt av den umiddelbare stemningen. Den umiddelbare opplevelsen av å lese. Ikke for å finne ut hva som kommer til å skje, men for å nyte ordenes levende magi, der i øyeblikkets øyeblikk.

Effekten av en handling er likevel vanskelig å ignorere. Helst skal det være en agenda tilstede. Et jag etter å oppnå noe. En higen etter, ikke angst, men noe oppbyggende og fantastisk. Gjerne noen ingen har sett maken til. Det er kanskje for mye forlangt.

Tilbake til stemning og nuets øyeblikk. Titusen timer er alt som skal til.

Det skrives

Skrive for å skrive. Mikse og trikse med enkle ord. Virkelig tiltrekke seg stemninger som kan lure hjernemassen til å tro at inspirasjonen er på vei. Et lokk åpner seg og på innsiden er det masse spennende saker og ting som har mange forskjellige farger. Kantete og harde. Bestående vekselsvis av plast og metall. Forskjellige metaller med ulike overflater man kan ta på. Kjenne hvordan inspirasjonen sitrer fra tingene og gjennom fingrene som senere skal skrive ord og lage helt nye stemninger.

Er det ikke spennende?

Lengselfull pinsel

Det er egentlig bare å ta frem en bok, lese litt og bli inspirert. Bare for å sparke seg selv i gang. Jeg vil jo bare inn i en sånn fin stemning. Et tåkete villrede. Der man ser alt så uklart at livet føles fantastisk å leve. Slik at man innbiller seg de utroligste ting og ser på dem som opplagte selvfølgeligheter. Av og til tenker jeg om livet at det er helt tilfeldig. Da virker alt meningsløst og man begynner å fantasere om alle ville ting man kan gjøre som ikke ville fått negative konsekvenser. Det er så mye mer man kan våge. Det er så lite som egentlig får dårlige konsekvenser. Det er mange ting jeg er redd for å gjøre, men som utrolig nok ikke ville fått ugreie følger. Trygghet i livet er i og for seg godt å ha, men det gir så lite i lengden. Kanskje i det store og hele det gir akkurat det man trenger, men man kommer til et punkt hvor man trenger mer stimuli i livet for at man skal gidde å være sin lykkes smed. 

En gang vil jeg fortelle en historie om et levd liv. Når jeg omsider har fått de nødvendige forutsetninger. 

Hvem vet?

Man er aldri så alene som når sommerferien er et faktum. Det er alltid den melankolske stemningen som får meg til å skrive. Jeg skal huske på, en gang når jeg er glad og oppgiret, at jeg skal sette meg ned i ro og mak for å skrive ned hva jeg føler. Denne gangen handler det atter en gang bare om mitt ønske om å skrive, uten egentlig å ha noe å skrive om. Det blir veldig banalt, dette. Det er kun en søken fremover. En famling etter ord å legge isammen til et større bilde. Som jeg sikkert har skrevet til meg selv et ukjent antall ganger før, å lese mer ville kanskje inspirere meg mer. For å skrive er absolutt noe jeg liker. Jeg må bare finne en måte å bli flinkere. Kanskje jeg skulle forsøke å sette meg ned for å skrive allerede i morgen den dag. Presse frem ordene som saftige dråper fra en fersk appelsin. Om jeg bare klemmer hardt nok, så vil ordene renne i strie strømmer mellom fingrene mine.

Kanskje livet man lever er for banalt. Å eksistere i illusjon – det finnes vel egentlig ingenting bedre.

Smilende livskunst

Det er fascinerende å tenke på. Hvor få svakheter du selv har. Du har skapt deg selv så idéell. Men jeg vet at du ikke er fornøyd med det.

Det er enkelte svakheter som piner deg. Men det er svakheter som jeg ikke klarer å sette meg inn i. Du er den ytterst selvsikre, som med klar bestemthet kjører avgårde med dine planer og idéer. Idéer om hvordan å være. Hvordan å bli. Hvordan å leve.

Du har skapt denne dybde og forståelse. Du har interesse.

Fatningens fiende

Fatningen er unødvendig kjedsommelig. Skrikende, jamrende er dens ypperste fiende. Den uforsiktige og lettere uansvarlige kraften som skitner til fornuften. De hensiktsmessige handlinger. Det givende som skaper skaperen. Bistår den akrobatiske kreativitet. Som et stilleben støttende opp mot skyenes luftighet. Krypende og sakte luskende kommer tyranniets termitt og gomler i seg det kunstneriske fundament.

Så grusomt vanskelig kan det vel ikke være? Å jevne seg ut med sin egen forestilling om virkeligheten. Jeg håper at sjelen min ikke er øde.

Drama

Gjør det du vil, mens jeg inspireres. Tanken på at du finnes lager liv i sjelen min. Tiltaket fester seg og får grep. Om livet, og i livet. Det er vakkert, det som er på innsiden. En blun sfære som knuger og lager behagelig varme. Den varmen som egentlig bare finnes om sommeren. Musikken som fyller meg, er glad. For en drøm.

Virkelig tilstede

En virkelighet? Hvilken virkelighet? Finnes virkelighet lenger? Er ikke alt man foretar seg bare en virkelighetsflukt? Man flykter fra seg selv, fra sine tanker. Man gjør seg selv opptatt med trivialiteter. Gjøremål. «Hensiktsmessige» handlinger. Det dagligdagse. Det rutinemessige. Det som stadig gjentar seg. Igjen og igjen. Men tankene flyter. Både de enkle, og de tunge. De veksler. Kommer til syne – forsvinner. Plutselig en dag, tar man tak i kjellerdøra. Tyngden av ens egen person heller vagt mot døras skumle mystikk.

Hjertet mitt bruser.

Jamring

Jeg prøver, ganske ofte egentlig, å legge ord i munnen min som gir meg inntrykk av at jeg er noe mer enn jeg foreløpig har karret meg til å bli. Sittende med mine tanker funderer jeg over hvordan jeg kan sette meg sammen til noe spennende og inspirerende. Det blir som regel bare et lite glimt, men jeg tenker at det er da bedre enn ingenting. Jeg kjemper, i små tak, om å bli et menneske som er virksom nok til å mangle tid til bekymringer og negative tankerekker. Jeg tenker nok for mye, og handler for lite. Selv i sosial utfoldelse, tenker jeg mange ganger før jeg sier noe. Selvfølgelig kan det være lurt i enkelte tilfeller, men det skaper for ofte en motsetning til den stemning som er flytende og naturvennlig. Jeg har lyst til å være en mer utadvendt person – mer sosial og brukervennlig. Er det nok i seg selv å bare være sammen med andre og prate med dem? Jeg tror det ville hjelpe mye å være med mange nye og forskjellige mennesker. Det er ikke vanskelig for meg å prate med mennesker, men altfor sjelden har jeg ikke noe jeg har lyst til å si når jeg er sammen med noen jeg ikke kjenner så godt. Er det kanskje bare en sperre? Jeg er barnslig og fjern. Det er muligens noe som gjør det helt unaturlig å være seg selv blant andre. Istedenfor jatter man med og later som man er et menneske – i den grad de andre er det.

Av og til er jeg faktisk litt redd for å redusere, eller i verste fall miste min egen personlighet. Jeg må finne ut hvem jeg vil være, og hva jeg vil stå for. Som i en kamp for personlighet – karakter – vil jeg finne noe å være. Noen. Være en innehaver av fullstendige forestillinger. Oppriktige oppfatninger som kan styrke selvet i en gråtonet hverdag. Det som jeg ganske tydelig har på følelsen av å mangle, er en kraft i meg selv som person – å foresveve seg selv som et enestående individ. Ikke bare i kraft av å være noen som ingen andre er, men å være et tydelig menneske med både klart og uklart innhold. Jeg ønsker å se på meg selv som en karismatisk person som har noe givende å bidra med for tilværelsens venner.

«Man ruster seg til å storme menneskene som om de var faste borger, og glemmer at de fleste fra ungdommen av er ruiner.»

– Olaf Bull

Man bør nok ikke gi inntrykk av at man er en fast borg heller. Da unngår man sikkert å bli behandlet som en. Samtidig som man ikke bør overvurdere andres psykiske styrke. Eller ens egen, for den saks skyld.

 «Menneskene er til for hverandres skyld. Altså får du enten lære dem å være annerledes eller bære over med dem.»

– Marcus Aurelius

Derfor er det kanskje lurt å passe godt på hjertet sitt, så det ikke blir mørkt. Hvis man gir seg selv genuin, ekte og oppriktig kjærlighet og omsorg, vil man kanskje få det veldig godt med seg selv. Være på godfot med seg selv. Jeg bør bli flinkere til å tro at andre tror godt om meg. For da blir det jo lettere for meg å passe på hjertet mitt. Det er tross alt det kjæreste jeg har. Det er jo egentlig det. Er det ikke det da?

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

– Ordspråkene 4:23

Jeg er en glansvask, glasert i en blasert verden av lysende spydgulerøtter og søte fioler som knuser små leirsteiner så de ikke finnes mer.

Liknelsen som biter

Det var abnormt merkelig, den følelsen som fløt inn i det figurative bildet som vred og tvang seg ned i apelandet mitt – blant slanger og tørre småkvister. Jeg ble en rap, og måtte gulpe i skjul. Da tankene plutselig ble klare for meg, som i et panisk sjokk, ble jeg lamslått av den flytende tilstedeværelsen jeg opplevde i hodeskallen min. Bortgjemte minner av skrap og skrik gjorde meg solfylt i blikket, og øynene mine glitret som refleksjonen i en knust diamant. I noen sekunder var jeg et strakt skudd, og følelsen det gav meg fikk meg til å se fremtiden som et drønn av evig glød over en grønn og frodig blomstereng – med lange steingjerder og enorme eiketrær. Forestillingen som krystalliserte seg inni hodet mitt fikk meg til å tenke på skatter skjult bak søte overflater.

Min lindring er ren som friskt vann på en vinterkald dag. I gryet med glatte overflater og spjelkede tilstedeværelser. Ubekvemsomme sinnatagger med rødt mel i posen. Skryter med lysten i seg. Skriker med laster bundet. Forknytt i skrivende stund. Å finne flyt i ferdsel, og følelser med fryd – det er det som av og til kan gjelde.

Ordene kan være min redning

Et krøllet papirstykke som åpnes forsiktig. Et pølsepapir – sprøtt og lydig. Forsvinner inn i tingenes stillstand. Dets tilstand rokker ved øyeblikkets jagende frykt. Forsøker å finne det som er langt der inne. Det som rolig har blitt dannet over lang tid. Møysommelige timer som nærmest trår umerkelig forbi, fordi man selv har lagt seg i jern.

Det å skulle skrive uten egentlig å ha noe å skrive om, ender raskt i et virrvarr av tanker som gulpes opp og blir liggende som tydelige ord. Det blir bare et krampaktig forsøk på å skildre en stemning eller en følelse. Følelsen av hvordan det er å eksistere akkurat her og nå.

Krøller pølsepapiret sammen til en kule.

Ordenes minimalisme

Etcetera og cirka burde ikke forkortes. De er så vakre. Jeg liker fullstendighet fremfor stykkevis og delt. Korthet er ikke alltid verken foretrukket eller i det hele tatt nødvendig. Hvorfor forkorter vi så voldsomt mange ord? Jeg vil fremme ordenes fylde. Ordenes virkelige jeg. Deres meningsfulle dybde og komplette eksistens. Ordenes skildrende forestilling. Tonet frem i form av bokstaver som sammen danner lyden av et ord. Ja, kanskje et enestående ord. Et ord som er ment for å være, snarere enn ikke å finnes. Det er nok kanskje ikke kortheten som jeg føler stikkende, men heller rett og slett forkortetheten. Dette forstyrrende fenomenet som gir meg en forestilling om at vi ikke har noen sekunder eller millimeter å avse. Verken blekk eller spalte. Hvertfall i en tekst som denne, hører ikke forkortelser hjemme. Velkommen, centimeter. Velkommen, med vennlig hilsen.